Norsk
Motstand til engelsk i Norge har vært i stor grad et høyrepolitisk fenomen i min opplevelse. Norske kommunister som jeg har møtt har ikke engasjert seg i språkpolitikk i det hele tatt — kommunister i Norge bruker lånord fra engelsk, og snakker engelsk, like ofte som liberalister, og har i stor grad de samme meningene om språkpolitikk som liberalister. Jeg ville da sagt at språkpolitikk er en stor blindsone for norske kommunister.
Denne situasjonen minner meg om Storbritannia, der motstand til EU ble så sterkt tilknyttet reaksjonær høyrepolitikk at progressive briter nektet å høre på venstrepolitisk kritikk av EU: “de onde toskene hater EU, derfor burde jeg støtte EU!” — man har vel bare så mye energi man kan bruke på å gruble over forskjellige problemer i verden, så det blir kanskje litt lett å falle inni denne tankemåten, ikke sant? Og siden motstanderne til engelsk i Norge er som oftest overdramatiske, rare, reaksjonære, eller “anti-moro”, så blir det lett for progressive nordmenn å anta at reaksjonisme er et grunnleggende trekk til motstand til engelsk i Norge, og at denne posisjonen er derfor ikke verdt å vurdere om man ønsker å være progressiv. “Det kommer nye lånord, men sånn har det alltid vært,” sier de.
For å komme til en proletar anti-engelsk må vi først utforske den borgerlige anti-engelsken. Jeg har lest en debattartikkel skrevet av en student som heter Elias Kristofer Sætermo, som jeg tror representerer den typiske borgerlige anti-engelsken — artikkelen var jo lagt ut på VGs nettside, og VG er en borgerlig avis. Gjennom hele artikkelen tar Sætermo for gitt at Norge og norsk identitet må eksistere, at “norske verdier” både finnes og er gode, og at disse blir “truet” av “ytre krefter” og at vi må “sikre en fremtid for det norske nasjonale prosjektet” (æsj!), og Sætermo oppfører seg nesten som om kulturell endring er i seg selv dårlig, om disse endringene er uten “norske røtter” (hva enn dette skal bety). Sætermos anti-engelsk har ganske klart mye tilfelles med reaksjonær motstand til innvandring, inkluderende sammenligningen med urfolk. Sætermo har tydeligvis merket overfloden av engelsk i vårt samfunn, men, uten kunnskapen for en god analyse, har tatt bekymringene sine i en reaksjonær nasjonalistisk retning.
Det interessante som Sætermo sier er at “norsk språk må fremmes i underholdning, i musikken og på sosiale medier” og at “et språk er et sosialt lim”.
Hmm. Jeg selv ville sagt at Norge som en nasjon, samt norsk identitet, er begge borgerlige oppfinnelser, og at “norske verdier” er da borgerlige verdier — til og med det norske språket selv er en borgerlig oppfinnelse! Vi har i Norge mange forskjellige dialekter som kan være vanskelige å forstå, og om man kan norsk kan man vel forstå svensk og dansk til en grad også. Man kunne da like godt argumentert at trøndersk og sørlandsk er forskjellige språk, eller at norsk og svensk er det samme språket. Så “et sosialt lim” er nettopp hva norsk er: vi ser dialektnivellering i Norge fordi folk flytter rundt for arbeid, fordi mediene i Norge fremmer noen dialekter og gjør narr av andre, og fordi skriftspråkene selv representerer og fremmer “normative” norsker. Hva er da “tradisjonelt” med norsk?
Det norske borgerskapet vil forminske regionale identiteter for å fremme deres idé om en felles norskhet — dette er formålet til dialektnivellering. Det norske borgerskapet vil at vi skal snakke norsk og se på og høre på og lese deres borgerlige medier, slik at de kan propagandisere oss til å ha en norsk borgerlig mentalitet. Så dette er hva det norske borgerskapet frykter når folk er i dag så hektet på seppolandske filmer og kjendiser: “du er hva du spiser”, og når folk sluker opp borgerlig seppolandsk kultur, så vil de få en borgerlig seppolandsk mentalitet — akkurat som når de sluker opp borgerlig norsk kultur, så får de en borgerlig norsk mentalitet. At kapitalistene innen Norges kulturindustri klager om at deres industri er ikke lønnsom nok, og fremstiller dette som “en eksistensiell trussel imot Norge”, er da ikke så annerledes fra seppolandske kapitalister innen kabel-TV sin alarmisme om Internett og streaming: arbeidernes fokus på nasjonal-borgerlige medier er en nokså stor del av det nasjonale borgerskapets kontroll over landets arbeidere.
Men vi må fortsatt huske at det var det norske borgerskapet selv som valgte å la engelsk bli til en samfunnsmakt. Dette vil si at det norske borgerskapet tjener fra nettopp det som de klager om. Hvordan?
Første punkt: Vestlig identitet
Det norske borgerskapet kan bare beskytte dets imperiale interesser gjennom allianse med andre land i den imperiale kjernen. Dette nødvendiggjør en fellesidentitet for arbeidere i den imperiale kjernen, altså et fellesspråk og en felleskultur for hele denne alliansen. Denne “hvite” eller “vestlige” identiteten står da i konflikt med den “norske” identiteten: det norske borgerskapets frykt er at de mister kontroll over arbeidernes identitet, og norsk identitet blir da erstattet i sin helhet av den imperiale identiteten. Det norske borgerskapet må da holde disse to identitetene i en balanse. Denne balansen blir holdt gjennom bl.a. alarmisme om “amerikanisering”.
Andre punkt: Mobilitet
Når nordmenn kan engelsk, kan norske bedrifter lettere etablere seg og markedsføre og spre propaganda i andre land, sende nordmenn til andre land for arbeid og få nordmenn til å jobbe sammen med folk fra andre land. Med andre ord, imperialismen med dens evig økonomisk utvidelse til andre land krever at medarbeidere kan snakke sammen, at sjefen kan snakke sammen med arbeidere, at kapitalister kan snakke sammen med hverandre, osv. Det som gjør det norske borgerskapet nervøs er at, når enn de selv tjener fra at nordmenn kan engelsk, så tjener Seppoland mer fra at deres språk har blitt verdensspråket. Det norske borgerskapet ønsker da selvfølgelig å maksimere makten som de får fra engelsk, og forminske makten som Seppoland får tilbake.
Tredje punkt: Eksklusjon
Norsk imperialisme er ikke bare bygget på at norske kapitalister utnytter resurser og arbeidere i utlandet, men at utenlandske arbeidere blir importert til Norge — arbeidere kjøpt gjennom investeringer i krig og krise i disse fremmede landene. Verdien stjelt gjennom super-utnyttelsen av innvandrer-arbeidere i Norge betaler for kjøpet av lokalfødte arbeideres lojalitet til kapitalisme. Denne ordningen krever at kapitalistene skaper en skille mellom “innvandrere” og “lokalfødte”. Én måte å skape denne skillen er gjennom språk: å kunne norsk påfører mange privilegier, mest merkverdig er at naturalisering i Norge krever at man har nådd B1-nivå (tidligere A2-nivå) i muntlig norsk. At kravet ble hevd viser at det norske borgerskapet justerer naturaliseringssystemet når enn dette trengs.
Når nordmenn kan engelsk, skaper dette enda mer fleksibilitet for å utelukke innvandrere fra privilegier. Kassedamen snakker engelsk til deg, fordi du er en “utlending”; bussjåføren snakker engelsk til deg, fordi du er en “utlending”. Arbeidsplassen din snakker engelsk, fordi du kan ikke skaffe arbeid hos en norsktalende arbeidsplass. Du søker opp norske artister, men halvparten synger på engelsk. Du ser på TV men mer enn halvparten er seppolandske filmer og serier. Når evnen din til å lære norsk gjennom poppkultur er forminsket, når stedet der du bruker stordelen av dagen din snakker engelsk, og når hvem enn du snakker til kan når som helst bytte til engelsk, får du rett og slett færre sjanser til å forbedre norsken din — som betyr at du er mer avhengig av klasserommet. Og klasserommet, selvfølgelig, finnes ikke for å lære deg norsk så raskt som mulig: klasserommet finnes for å lære deg norsk så raskt som er nyttig for borgerskapet, dette vil si, sakte nok at du vil ikke forstyrre balansen mellom “innvandrere” og “lokalfødte”.
Konklusjon
Det engelske språket i Norge fremmer imperialisme. Nekter man engelsk og det språkets innflytelse på norsk, så nekter man “vestlig” identitet; nekter man dette, så nekter man profitt for borgerskapet, både i Norge og i Seppoland; nekter man dette, så nekter man utnyttelsen av innvandrere. Samtidig må vi nekte det borgerlige monopolet over kultur og språk i Norge, som har alltid vært fienden til Norges mangfold, og som har som sitt formål å fremme kollaborasjon med borgerskapet.
Når nordmenn lærer om kommunisme fra Adam Tahir, er dette ikke internasjonalisme, men heller importeringen av pseudovenstre hjerneormer fra en bosettingskoloni med liten sjanse for ekte klassebevissthet. Når nordmenn lærer om kommunisme men kan ikke si hva noen av Marx sine idéer heter på norsk, er dette ikke internasjonalisme, det er kulturimperialisme i venstrepolitiske klær. Den ekte internasjonalismen vil si at engelsktalende vil lære seg norsk, om de vokste ikke opp tospråklig, og vil oversette deres tekster fra engelsk til norsk. Internasjonalisme handler om samarbeid mellom land, og ikke at ett lands språk og kultur skal dominere over andre.
English
Opposition to English in Norway has been largely a right-wing phenomenon in my experience. Norwegian communists I’ve met have not been at all interested in language politics — they use loanwords from English and speak English just as often as liberals, and have largely the same views on language politics as liberals. I would then say that language politics is a big blind zone for Norwegian communists.
This situation reminds me of the UK, where opposition to the EU became so closely associated with right-wing reactionism that progressive Britons refused to listen to left-wing critiques of the EU: “The evil dipshits hate the EU, so I should support the EU!” — one has after all only so much energy to expend on contemplating the world’s many problems, so it’s perhaps a bit easy to fall into this type of rationale, right? And since the opponents of the English language in Norway are most often over-dramatic, weird, reactionary, or “anti-fun”, it becomes easy for progressive Norwegians to assume that reactionism is an inherent characteristic of opposition to English in Norway, and that this position is therefore not worth considering if one wishes to be progressive. “There will be new loanwords, but that’s how it’s always been,” they’ll say.
To arrive at a proletarian anti-English we must first explore the bourgeois anti-English. I have read an opinion piece written by a student named Elias Kristofer Sætermo, that I think represents the typical bourgeois anti-English — the piece was after all posted on VG’s website, and VG is a bourgeois publication. Throughout the whole article Sætermo takes for granted that Norway and Norwegian identity must exist, that “Norwegian values” both exist and are good, and that these are “threatened” by “external forces” and we must “secure a future for the Norwegian national project” (ew!), and Sætermo acts almost as if cultural change is in itself a bad thing, if these changes are without “Norwegian roots” (whatever this is supposed to mean). Sætermo’s anti-English clearly has much in common with reactionary opposition to immigration, including the comparison with Native peoples. Sætermo has clearly noticed the flood of English in our society but, lacking the knowledge for a good analysis, has taken his worries in a reactionary nationalist direction.
The interesting thing that Sætermo says is that “the Norwegian language must be promoted in entertainment, in music and on social media” and that “a language is a social glue”.
Hmm. I would myself say that Norway as a nation, and Norwegian identity, are both bourgeois inventions, and that “Norwegian values” are then bourgeois values — even the Norwegian language itself is a bourgeois invention! We have in Norway many different dialects that can be difficult to understand, and Norwegian speakers generally have the ability to understand some amount of Swedish and Danish as well. One could then just as well argue that Trønder and Southern Norwegian are different languages, or that Norwegian and Swedish are the same language. So a “social glue” is exactly what Norwegian is: we see dialect leveling in Norway because people move around for work, because media in Norway promotes some dialects and makes fun of others, and because the written languages themselves represent and promote “normative” Norwegians. What is then “traditional” about Norwegian?
The Norwegian bourgeoisie wishes to minimize regional identities to promote their idea of a common Norwegianness — this is the aim of dialect leveling. The Norwegian bourgeoisie wants us to speak Norwegian and watch and listen to and read bourgeois media, such that they can propagandize us to have a Norwegian bourgeois mentality. So this is what the Norwegian bourgeoisie fears when people are hooked on Seppolandic movies and celebrities: “you are what you eat,” and when people eat up bourgeois Seppolandic culture, they will get a bourgeois Seppolandic mentality — just like when they eat up bourgeois Norwegian culture, they will get a bourgeois Norwegian mentality. That the capitalists of Norway’s cultural industry complain that their industry is not profitable enough, and present this fact as “an existential threat against Norway”, is then not so different from Seppolandic cable TV capitalists’ alarmism about the Internet and streaming: the workers’ focus on national bourgeois media is a pretty big part of the national bourgeoisie’s control over the country’s workers.
But we must still remember that it was the Norwegian bourgeoisie itself that chose to let English become a societal power. This is to say that the Norwegian bourgeoisie profits from exactly the same thing that they complain about. How can this be?
First point: Western identity
The Norwegian bourgeoisie can only protect its imperial interests through alliance with other countries in the imperial core. This necessitates a common identity for workers in the imperial core, i.e. a common language and common culture for the whole alliance. This “white” or “Western” identity then stands in conflict with the “Norwegian” identity: the Norwegian bourgeoisie’s fear is that they will lose control over the workers’ identity, and Norwegian identity will then be replaced in its entirety by the imperial identity. The Norwegian bourgeoisie must then keep these two identities in balance. This balance is kept through alarmism about “Americanization” among other things.
Second point: Mobility
When Norwegians can speak English, Norwegian business can more easily establish themselves and do marketing and spread propaganda in foreign countries, send Norwegians to foreign countries for work and get Norwegians to work with people from foreign countries. In other words, imperialism with its eternal economic expansion into foreign countries requires that coworkers can communicate, that the boss can talk to the workers, that capitalists can communicate with one another, etc. What makes the Norwegian bourgeoisie nervous is that whenever they profit from Norwegians’ proficiency in English, Seppoland profits more from that their language is the world language. The Norwegian bourgeoisie of course wishes then to maximize the power they get from English and minimize the power that Seppoland gets in return.
Third point: Exclusion
Norwegian imperialism is not only built on Norwegian capitalists exploiting resources and workers in foreign countries, but that foreign workers get imported to Norway — workers bought through investments in war and crisis in these foreign countries. The value stolen through the super-exploitation of migrant workers in Norway pays for the purchase of local-born workers’ loyalty to capitalism. This arrangement requires that the capitalists create a divide between “immigrants” and “locals”. One way to create this divide is through language: speaking Norwegian grants many privileges, most notably that naturalization in Norway requires a B1 (formerly A2) in spoken Norwegian. That the requirement was raised shows that the Norwegian bourgeoisie adjusts the naturalization system whenever this is necessary.
When Norwegians speak English, this creates even more flexibility for excluding immigrants from privileges. The cashier speaks English to you because you are a “foreigner”. The bus driver speaks English to you because you are a “foreigner”. Your workplace speaks English because you can’t get a job at a Norwegian-speaking workplace. You look up Norwegian musicians but half of them sing in English. You watch TV but more than half is Seppolandic movies and shows. When your ability to learn Norwegian through pop culture is minimized, when the place where you spend the largest share of your day speaks English, and when whoever you talk to can switch to English at any point, you quite simply get fewer chances to improve your Norwegian — which makes you more dependent on the classroom. And the classroom, of course, does not exist to teach you Norwegian as quickly as possible: the classroom exists to teach you Norwegian as quickly as is useful for the bourgeoisie, which is to say, slowly enough that you don’t disturb the balance between “immigrants” and “locals”.
Conclusion
The English language in Norway promotes imperialism. If you reject English and its influence on Norwegian, you reject “Western” identity; if you reject this, you reject profits for the bourgeoisie in both Norway and Seppoland; if you reject this, you reject the exploitation of immigrants. Simultaneously we must reject the bourgeois monopoly over culture and language in Norway, which has always been the enemy of Norway’s diversity, and has as its aim to further class collaborationism.
When Norwegians learn about communism from Adam Tahir, this is not internationalism, this is the importation of pseudo-left brainworms from a settler colony with little chance for true class consciousness. When Norwegians learn about communism but cannot say what any of Marx’s ideas are called in Norwegian, this is not internationalism, this is cultural imperialism in leftist clothes. The real internationalism would be for Anglophones to learn Norwegian, if they didn’t grow up bilingual, and translating their texts from English to Norwegian. Internationalism is about cooperation between countries, not that one country’s language and culture should dominate over others.
I’m not sure if I would assign so much significance to this.
Throughout my whole public education we were always taught British English. I would even hear stories about children of Usonian immigrants getting worse grades in English class because of their pronunciation, spelling, word choice, or grammar — this never happened to me because I had good teachers, at most I would sometimes butt heads with the teacher and go “I don’t say that!” and she’d say “Yeah, it’s a British thing, sorry.” and I’d pipe down, eventually learning to assume that every “weird” thing the teacher said was a British thing.
However, outside of the classroom, I would say that Norwegians tend to imitate Usonians more than Britons, in my experience. I suspect this might not only be a result of Seppolandic culture having prestige over British culture, but also because, British English being what’s taught in school, that form of English might end up being associated with the classroom, with the teacher’s authority and age, and so Usonian English might be more appealing as an accent of youth culture. That’s just an idea, though.
I don’t think Norwegians necessarily speak or try to speak a “pure” Usonian accent, however. I hear some mixing and matching of features from both British English and Usonian English.